FRA EN KRISE TIL EN ANNEN

I fjellveggen mot Colletsgate er det et svart hull. Stikker du en stige inn i hullet og klatrer ned tjue trinn ankommer du Sivilforsvarets gamle tilfluktsrom: et hulrom på 1750 kubikkmeter utstyrt med dusj og toalett. En gang i tiden, da menneskeheten akkurat hadde funnet opp atombomben, gikk vi naturlig nok også i gang med å bygge bomberom. Hvis Oslo ble pepret med kjernefysiske våpen, var det bare å klatre ned i det svarte hullet og bli der.. og bli der og bli der.

Fra bomberom til mulighetsrom

Sytti år senere er nødstrømmen tatt og toalettene forfalt. Her og der kan man se rester fra en annen verden, den gangen klimaangst het atombombeangst og kalenderpikene gikk rundt med kimono.

– Vi har jobbet så lenge med denne bunkeren at vi omtrent kjenner hver eneste sprekk, forklarer ingeniørgeologen Saman Mameghani.

Han er i gang med å inspisere sprekkdannelser med en lommelykt, legger håndflaten mot fjellsiden og noterer på et stykke papir.

– Så kan jeg plotte funnene inn i 3D modellen når jeg er tilbake på kontoret, sier han og smiler.

Over det gigantiske hulrommet skal nemlig en ny høyskole og et sykehjem plasseres. Da er det greit å sjekke at underlaget tåler den ekstra vekten.

– Jeg tror det kommer til å gå fint, dette berget er solid, sier Saman og kikker opp på tonnevis med stein og leire over oss.

Verdens undergang

Det er vanskelig å ikke se for seg Armageddon her nede. Det er noe med de mørke, fuktige veggene og stankelbeina som daler ned i hodet på oss, som falne soldater under andre verdenskrig. Likevel virker det som om VA-ingeniør Andreas Stråbø Normann er i helt andre tanker. Han er nemlig i gang med å åpne et kumlokk. For fem minutter siden klatret han like gjerne ned i en kum og støtte på et rottelik. Men denne gangen er det ingen døde rotter, bare et frakoblet avløpsrør.

– Jepp, virker som kommunen allerede har koblet fra alle rør da de tok over, konstaterer han og børster litt sand av det rustne røret.

Mens Saman vurderer bæreevne, er Andreas og VA-kollegaen Elise Sleipnes i gang med å undersøke om den gamle bunkeren kan brukes til å håndtere overvann. Fordi vi kan vente oss mer og kraftigere regn i fremtiden, stiller Oslo kommune strengere krav til å håndtere overvannet mest mulig lokalt. Det kan for eksempel gjøres ved hjelp av grønne tak og hager, slik at vannet absorberes istedenfor å renne av.

– Men den dagen tjue års regnet flommer ned over oss er det ikke nok med bare grøntarealer, sier Andreas.

Derfor bygger man fordrøyningsmagasiner. Vanligvis består de av store betongrør under bakken der regnvannet oppbevares mens litt og litt renner ut gjennom det Andreas omtaler som et «strupa utløp». Selv om han også kjenner bunkeren godt fra 3D tegningene, sier han at han ikke ante hva han kunne forvente her nede, om det var et eneste stort rottereir.

– Eller flaggermus?, spør Elise og dunker litt i en fjellvegg med baksiden av lommelykten.

Andreas rister på hodet.

– Var det flaggermus her ville vi ikke kunnet bruke bunkeren til å håndtere overvann, sier han. – Ikke fordi de er farlige, de er bare alt for fredet.

De to åpner en ny dør og entrer enda en sal som er sprengt ut i stein. På hver side er fjellet understøttet med buede søyler, og vi passerer en rekke med forfalne toaletter, et dusjrom og en kjøkkenkrok der restene etter en kalender fra 1968 er blitt en del av fjellveggen, som en slags tatovering.

Fullt fokus

– Jada, det ser ut som om det er fullt mulig å lede overvannet hit, forteller Andreas kundekontakten vår i Consto.

Lyset fra hodelyktene danser rundt på fjellveggen mens de diskuterer nødvendigheten av å legge inn et sandfang og hvorvidt vannet vil bli liggende på overflaten og gradvis fordampe. I underjordiske omgivelser, der fortidens angst er til å ta og føle på, er det godt å se hvordan engasjerte fagpersoner ikke lar seg avspore.

Til syvende og sist skulle ikke bunkeren handle om atomkrig, men om en helt annen krise som også er menneskeskapt og som krever fullt fokus fra ingeniører.