PÅ GJENGRODDE SKINNER - Sweco Moment

I 1875 startet byggingen av den første jernbanen mellom Voss og Bergen. Mange hundre arbeidere og syv år senere sto den ferdig med sine 106,7 kilometer, 15 stoppesteder og 52 tuneller. Tunellene ble både lengre og flere enn planlagt, og arbeidet i det bratte og skredfarlige terrenget var svært risikofylt. Nå skal det igjen bygges i dette terrenget. Gjennom et fellesprosjekt mellom Statens vegvesen og Bane NOR, planlegges det både ny E16 og en ny del av Bergensbanen på strekningen Arna – Stanghelle.

I fremtiden vil du kanskje også kunne gå og sykle langs denne strekningen. Som et sideprosjekt undersøker Adriansen muligheten for å etablere en 36 kilometer sammenhengende gang- og sykkelstrekning der store deler går langs den den gamle Vossebanen. Det er ikke tilfeldig at det ble han som leder dette arbeidet. Jan har nesten 30 års erfaring i kulturminnefeltet.

I dag har deler av den gamle Vossebanen gått inn som en del av vei- og banenettet. Men andre partier ligger også som nedlagte, gjengrodde historiske strekninger.

Den gamle Vossebanen er et viktig kulturminne, så alt arbeid må gjøres med tanke på å bevare så mye man kan av de kulturhistoriske verdiene som ligger her. Men med dette følger også sjansen for å etablere en ny, stor kulturhistorisk opplevelsesattraksjon.

– Jan Adriansen

En av forutsetningene for at visjonene til Jan skal kunne realiseres, er at strekningen blir trygg å ferdes på. En grå novemberdag drar to av Swecos geologer på befaring for å undersøke tilstanden til tunnelene og bergveggene i området.

Veien er målet

Vestlandståken ligger tung over vannet når vi ankommer Trengereid i Jans Toyota Prius. I skråningen på nedsiden av den nedlagte togstasjonens skimter vi to gule vester. Det er Jans arkeokogkollega Ingrid Rekkavik som sammen med driftssjefen i BaneNOR vurderer tilstanden til den gamle jernbanerampen. Vi hilser på dem og blir med inn i den gamle stasjonsbygningen. I fremtiden blir dette kanskje kafé og varmestue for syklister og vandrere. Nå ligner det mest på kulissene av et forlatt hjem i en apokalyptisk film: Avflasset tapet, en lampe som dingler fra taket, en gammel tv på et stativ med hjul. Men dette er ikke vår endestasjon. Vi skal videre, inn i den nesten 1300 meter lange tunnelen der geologene Espen og Saman venter på oss.

Inni tunnelen har et par store steiner ramlet ned fra taket. Snart ser vi ikke lenger åpningen bak oss. Utenfor er det oppholdsvær, men inne i tunnelen drypper det fra taket. Det er mørkt og vått, og vi fortsetter innover i stillhet. Men så: Lys i tunnelen! To hodelykter nærmer seg, og under lyktene lyser to blide geologsmil mot oss.

Nå har vi gjort en tilstandskontroll av tunnelen. Vi ser blant annet på eksisterende nedfall, om det ser ut som det er av nyere tid og om det er noe som utvikler seg, for at vi skal få en idé om hvilke tiltak som skal til for å få en tilfredsstillende sikkerhet her inne.

– Saman Mameghani

Mens Espen og Saman går ut i dagslyset for å spise lunsj, fortsetter vi innover og blir igjen omsluttet av mørke. Men det varer ikke lenge før det nok en gang åpenbarer seg et lys. Denne gangen er det dagslys. Midt i tunnelen finnes det nemlig en åpning. Noen har satt fra seg en bil rett innenfor inngangen. Det rustne vraket i forsterker den apokalyptiske zombie-assosiasjonen. Går man ut av denne åpningen og følger stien hundre meter videre, finner man en ny tunnel. Og inni denne tunnelen, et lite betonghus med en ganske spesiell historie.

Vel ute av tunnelen fortsetter vi langs det gamle sporet. Espen og Saman tråkker over gamle ølflasker som vitner om at selv i ulent, gjengrodd terreng finner folk frem hit for å feste i vestlandsnaturen. Vi har sjø og vann på den ene siden og bratte fjellskrenter på den andre.

Hvor mye kan man lese ut av en fjellvegg?

– Ganske mye. Det er sprekkene som er mest interessante. Retningen på dem og hvor markerte de er, forklarer Espen. – Når du har en veldig stor skråning, er noe av utfordringen å få oversikt. Det kan potensielt være steinsprang, flomskred og snøskred i en og samme skråning. Da bruker vi gjerne drone for å få oversikt, og for å se hvor i fjellet de ulike prosessene skjer. Vi ser etter typiske bratte klipper og skrenter hvor det kan løsne steinsprang og snøskred, og etter spor av tidligere skred. Vi er jo litt naturdetektiver, kan du si, som prøver å spore opp hva som har skjedd her.

Naturdetektiver

Norway in a nutshell

På vei tilbake til Bergen, stopper vi innom Vaksdal; en typisk liten vestlandsbygd. Her finner vi en ærverdig fabrikk langs Vaksdalselva som skjærer tettstedet i to før den renner ut i vågen. Gravfunn tyder på at det har bodd folk her siden vikingtiden, og Vaksdal sentrum vitner om at det bor folk her fremdeles.

Men det finnes ingen turister.

– Det finnes ingenting for myke trafikanter her. Turister har ingen grunn til å stoppe i Vaksdal. Hvis denne løsningen blir realisert, kan det bety svært mye for lokalmiljøet, mener Jan.

Først og fremst vil det bety at myke trafikanter for første gang vil kunne komme seg langs hele strekningen uten å måtte ta buss eller tog. Det vil kunne gi nye besøkende til området og et godt tilbud til lokalbefolkningen.

Jan har vurdert ulike varianter i forprosjektfasen. Nå sitter prosjektet igjen med to gang- og sykkelveialternativer som skal detaljeres videre. Det ene alternativet ser på om man i fremtiden kan kombinere lokalveitrafikk med myke trafikanter. Men langs de gamle sporene ligger potensiale for en enda større visjon. Det andre alternativet er en «historisk» løsning som byr på mange spennende muligheter utover selve transportdelen.

Visjonen

Se det for deg: Spente turister i Bergen sentrum hopper på den ventende veteranbussen som tar dem med til veterantogbanen Vossebanen på Midthun stasjon. Herfra tøffer toget til Trengereid. I stasjonsbygningen venter en lunsjservering og en lokalhistorisk fortellerstund. Etter maten står sykler klare til de reisende, som tråkker videre østover på en godt skiltet og tilrettelagt jernbanehistorisk opplevelsesvei. I Vaksdal tar de en rast, og stikker kanskje innom den lokale kjøpmannen før de igjen bestiger sykkelen og fortsetter videre til Stanghelle. Her ligger en veteranbåt og venter på sykkelgruppen. Den frakter dem rundt Osterøy, og tilbake til Bergen sentrum.

– Hvis dette scenariet blir en realitet, vil det kunne bety et blomstrende reiseliv, økt folkehelse og et bærekraftig kulturminnevern, sier Jan.